©2016, Mette Johnsgaard. Proudly created with Wix.com

  • LinkedIn Social Icon
  • Twitter Social Icon
  • Google+ Social Icon

November 1, 2018

August 24, 2017

August 10, 2017

Please reload

Siste innlegg

I'm busy working on my blog posts. Watch this space!

Please reload

Utvalgt innlegg

Skåret i krukken

August 24, 2017

 

 

I perioder kan jeg bli irritert. Sannsynligvis ikke på en måte som plager så mange andre, men jeg merker det ved at jeg kan svare kjapt og krasst, eller kaste litt irriterte blikk. Som når jeg hører på politikere jeg synes snakker bare tull, eller når en bilist kjører for fort forbi, eller for sakte foran meg. Eller når en telefonselger ringer for noe jeg ikke har bedt om. Irritasjonen kan nesten bli som en tåke som tåkelegger oppmerksomheten min og tar bort fokuset så jeg nesten ikke klarer å merke noe annet.

 

Etter mange år med meditasjon, undring, Mindfulness og prosesser blir jeg ofte skuffet over meg selv når jeg ikke klarer å se egne mønstre. Se at jeg faller i denne negative spiralen, gang etter gang etter gang.

 

En pasient sa til meg en gang: "Jeg er veldig god på å slutte å røyke, gang etter gang, etter gang, etter gang...etter...".

 

Sånn er det også med de negative tankemønstre. Gang etter gang må jeg stoppe opp og legge merke til. Når jeg stopper og legger merke til mine negative spiraler, merker jeg fort at det ligger en iboende irritasjon i meg. Irritasjon over....vel over alt og alle.

 

En av fallgruvene man fort kan ende opp i, er å dekke over slike litt vanskelige følelser med en plasterlapp av tilsynelatende ro og fred. Tilsynelatende. Men er det ekte? Er det hva som virkelig er tilstede, her og nå?

 

Når vi jobber med Mindfulness, Oppmerksomt Nærvær, øver vi på å være nær det som virkelig er der. UANSETT hva det er. Stoppe opp. Ta et dypt innpust. Gi deg selv litt rom, litt plass til å kjenne. Kjenne fotsålene. Kjenne hendene. Legge merke til følelser, tanker. Virkelig eie det vi faktisk kjenner, uansett om det er noen andre som har satt det igang i oss. Om det er sinne, irritasjon, eller andre følelser. 

 

Vi har en tendens til å ta alt så personlig. Alt andre gjør, er rettet mot meg. Om det er bilisten, politikere, naboen eller kjæresten. Men sannheten er at effekten andre mennesker har på oss, er vårt ansvar. Det betyr ikke at vi ikke skal si "Au" når noen tråkker oss på tærne, eller si ifra når vi blir såret. Men vi kan se på oss selv, våre indre reaksjoner, og faktisk lære noe om oss selv. Om hvem vi er, om hva som driver oss.

 

Det kan virke litt skummelt å tillate oss å kjenne på våre mørkeste sider. I noen tradisjoner forsøker man å overmanne disse med de positive som godhet, kjærlighet, ømhet. I den tradisjonen jeg kommer ifra jobber vi med å tillate alle sider i oss å komme frem, for at vi ikke skal drives ifra underbevisste mønstre. Men ikke for å spille dem ut, ikke for å kjefte og smelle, eller reagere utifra dem. Men å jobbe med å "romme dem". Tillate seg å kjenne på dem. Våge å stå i dem. Om det er sinne, irritasjon eller hat. Eller eksistensiell frykt!

 

Paradokset er at alt som er skjult og gjemt, vil bli synlig, mens alt du er oppmerksom på, kan rommes og frigjøres. Uten at det trenger å styre deg lenger. 

 

For meg er min irritasjon en kraft som i perioder blir begravet langt under hverdagens tjas og mas. En kraft som sitter i magen og holder meg her. I kroppen, og i meg selv.  Og jo mer i meg selv jeg kan være, jo mer jeg klarer å merke øyeblikket her og nå. Men da må jeg huske på å stoppe opp og våge  å kjenne på irritasjonen, istedenfor å legge irritasjonen over på alle andre.

 

I den kraften, i magen, i øyeblikket, er det nemmelig også noe annet. En grunnleggende følelse av at alt er OK. Alt er bra. Livet er bra. Jeg har det bra. Andre har det bra. Livet er godt, uansett. Uansett negative mønstre og uansett følelsen av irritasjon. Det er menneskelig å ha negative reaksjoner og ta ting personlig. Men det er også et menneskelig potensiale (vi alle har) å faktisk legge merke til det, og se hva det negative egentlig er. Lære noe dypt om oss selv.

 

Kanskje vi lettere kan akseptere andres feilskår også..når vi kan akseptere våre egne? At vi ikke blir så kritiske, over andre bilister som kjefter, eller andre som har mye negative tanker. Kanskje vi til og med kan tenke "Aha, de har en dårlig dag" uten å ta det så personlig.

 

Når vi aksepterer at vi ikke er perfekte, lærer vi at vi er bare mennesker. Alle sammen. Med alle våre feil og mangler. Og i det kan vi gi slipp og hvile i øyeblikket. I øyeblikket har vi tilgang til dypere lag i oss selv, tilgang til og se at alt er godt, livet vil oss vel. Alt vi trenger er her. Akkurat nå.

 

 

 

En krukke med skår

 

 

Landsbyens vannbærer hadde to store krukker. De hang i hver sin ende av en trestang som han bar på tvers over skuldrene sine. En av krukkene hadde et skår, den andre var hel og perfekt. Etter den lange turen fra elven til huset, leverte den hele krukken alltid en full porsjon vann, mens krukken med skår bare var halvfull. 

I to lange år skjedde det samme daglig: Vannbæreren kom tilbake med en og en halv krukke med vann til huset sitt. Selvfølgelig var den hele krukken svært stolt over jobben den gjorde, helt perfekt utført og akkurat som den var skapt for. Den stakkars krukken med skår skammet seg imidlertid inderlig over sin feil og var fortvilet fordi den bare kunne prestere halvveis det den var skapt for....

Etter to år med det den oppfattet som bitter tilkortkommenhet, tok krukken med skår en dag mot til seg ved elven og snakket til vannbæreren:

 

"Jeg skammer meg over meg selv, og jeg vil be om forlatelse til deg. Skåret i min side har gjort at vannet renner ut på veien tilbake til landsbyen, og jeg har bare vært i stand til å levere halvparten av min del. På grunn av min svakhet, må du gjøre all denne tunge jobben uten å få fullt utbytte for din innsats."

 

Vannbæreren så på krukken. Så sa han:

 

"La du merke til at det er blomster bare på din side av stien og ikke på siden til den andre krukken? Det er fordi jeg alltid har visst om din svakhet, så jeg plantet frø på din side. Og hver dag når vi går tilbake, har du vannet dem. I to år har jeg kunnet plukke disse vakre blomstene og dekorere bordet mitt. Uten deg akkurat som du er, ville jeg ikke hatt den gleden og skjønnheten i huset mitt."

 

En Sufi historie

 

 

 

 

 

 

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

Følg oss

I'm busy working on my blog posts. Watch this space!

Please reload

Søk etter tags
Please reload

Arkiv
  • Facebook Basic Square
  • Twitter Basic Square
  • Google+ Basic Square