Bakteppet til smertene

Jeg har mange års erfaring i å behandle mennesker med kroniske smerter, både i min legepraksis, men også som instruktør i Mindfulness - baserte terapiformer. Jeg vet meget godt at smerter er en blanding av flere ting. Både en ren kroppslig følelse, som kan være svie, brenning, prikking, hete eller varme, men ofte også en følelse av det vi kaller ”aversjon”, denne indre stemmen: ”JEG VIL IKKE HA DETTE” ”JEG VIL IKKE KJENNE DETTE”. Smerter kan også være ledsaget av følelser som sorg, sinne, ensomhet, eller til og med tanker som ”Dette vil ta livet av meg”, eller” Dette holder jeg ikke ut”, eller rett og slett ”Dette er ikke meg!”.

Smertekomplekset vil ofte gi et sammensurium av ubehag som kan være svært vanskelig å forholde seg til.

Personlig har jeg hatt migrene i mange år. Både skikkelig knallmigrene, men også kronisk lavgradig migrene. I perioder fungerer jeg relativt godt tross en litt heftig migrene. Uten legemidler eller sykemeldinger. Men av og til må jeg ta meg en fridag og bare ligge på sofaen og forholde meg til smerten som den er.

En gang i vinter fikk jeg igjen et migrene anfall som ikke ville gi seg. Selv ikke med meditasjon, bodyscan, mørke og hvile, kaffe, kosttilskudd eller smertestillende. Jeg hadde viktige avtaler som måtte avlyses og kunne kjenne jeg ble både stresset og lei meg over å måtte avlyse dagen.

I løpet av dagen lå jeg på sofaen i en døs og forsøkte å la følelsen av sviende smerte i hodet, kvalme, og tåkefølelse i oppmerksomheten bare være som det var. Uten å forsøke å endre det. Bare å la det være. Time etter time.

På slutten av dagen, etter å ha gitt meg fullstendig over til ubehaget, begynte det å poppe opp tanker. ”Vil jeg måtte avlyse i morgen også?”, ”Kanskje jeg burde bare ta meg en uke fri, men har jeg råd til det?”, ”Det kan hende dette blir kronisk og jeg blir liggende hele uken, orker jeg det?”

Og helt uventet, uten noe større grep fra min side, så jeg plutselig tankene så tydelige. Som tanker. Klare tydelige, tanker. Men ikke forbudet med virkeligheten. Ikke forbundet med ubehaget der og da. Bare bekymringer som kom ifra et usikkert og engstelig sted i meg selv. Og i det øyeblikket jeg virkelig så det, når jeg virkelig kunne legge merke til at tankene var adskilt ifra øyeblikket, ja da slapp de. Tankene slapp og ble borte. Istedenfor tanker, ble Øyeblikket stående. Stille. Som et bakteppe for tanker, et bakteppe for smerter. Som en støtte til meg, personlig, inderlig, kjærlig.

Jeg skulle ønske jeg kunne si migrene anfallet slapp helt også, men det ble i alle fall veldig mye bedre, og i løpet av noen få timer var jeg så bra at jeg fungerte normalt igjen.

Hva er det med dette øyeblikket, når vi virkelig ser, virkelig forstår, virkelig legger merke til hvordan ting henger sammen? Noen ganger kan det virke som om den AHA opplevelsen gjør at vi lettere gir slipp, lettere tillater øyeblikket å bare være her. Akkurat som det er.

Selv med smerter, akutte smerter, kroniske smerter. Selv i et ubehag, kan vi være tilstede, romme det vi kjenner på. Være i øyeblikket. Uten å måtte skyve det fra oss, men uten å klamre oss til det heller.

Livet bringer med seg både gleder og sorger. Vårt livsverk er å våge å være, våge å kjenne, våge å se.

Og med det vil vi se at livet bærer oss, uansett smerter.

Ikke se deg tilbake, min venn

Ingen vet hvordan verden begynte

Ikke vær redd for fremtiden, ingenting varer evig

Hvis du dveler i fortid eller fremtid

Vil du miste øyeblikket.

Rumi

Fritt oversatt