Vennlighet og plasterlapper

De fleste av oss ønsker å være gode mennesker. Vi ønsker å bli likt av andre, og vi har et genuint ønske om å gjøre de rette tingene i forhold til menneskene rundt oss. Vise omsorg til partneren vår, ta vare på barna våre på "rett" måte, være tilstede for syke foreldre, eller støtte en kollega på jobb som sliter.

Vennlighet er en egenskap som vi oftest ikke har noe spesielt forhold til. Vi leser ikke spesielt mye om det i avisen, og idolene våre er ikke alltid vennlige. Faktisk så er vennlighet i noen religioner en grunnstein i troen. Mens i andre samfunn kan vennlighet likestilles dumskap, og man idoliserer heller andre kvaliteter som å tjene godt, se bra ut osv.

Som en helsearbeider og mor har jeg i økende grad vært bevisst forholdet mitt til vennlighet. Jeg har innsett at jeg ønsket å fremstå som vennlig, både hjemme og på jobb. Samtidig har jeg mer og mer kjent på en klar følelse av at dette kan være noe litt påtatt. At det egentlig ikke er en egenskap jeg har, det er noe jeg bare forsøker å gjøre. For å bli inkludert, godtatt og elsket av andre.

En gang sa noen til meg at jeg virket så vennlig og hjelpsom mot alle. Når jeg så protesterte og sa at jeg ikke følte meg slik, fikk jeg en overhøvling. "Du må jo også ta vare på deg selv", og "Du mangler selvinnsikt til å se din situasjon klart" etc.

Dette jobbet i meg i flere uker. Jeg kjente på både sinne, frykt, forvirring og hat. Jeg kunne sitte i ro og kjenne hvordan dette jobbet i meg, i kroppen, tankene og følelsene. Undre meg over.." Hva er dette egentlig". Som et spørsmål uten svar.

En dag skjedde det noe som gjorde at alle disse følelsene kom ut samtidig. I en kort men velrettet irritert blikk etterfulgt av en kommentar samtidig som jeg kunne kjenne det kokte innvendig. Flammet opp i hele meg.

Med Mindfulness treningen jeg har over mange år klarte jeg å stå i det, kjenne det og gi det plass, tillate det i meg uten å reagere. Men av og til kommer det bare. Spontant og ukontrollerbart.

Og med ett så jeg hva dette var. Jeg ønsket hevn. Hevn over alle som har gjort meg vondt, over manglende vennlighet, over å ikke blitt sett. Et barnslig hevn-ønske så utspekulert og ondskapsfult, og så skjult i så mange år. Jeg klarte å kjenne igjen barnet som ønsket hevn, men som ikke fikk plass til å være verken irritert, sint eller engang kritisk. Et barn som lærte seg å "dekke over" alle disse følelsene ved å sette på en hyggelig og snill míne. Som en vennlig plasterlapp over et sår i hjertet.

Ved å la den erkjennelsen være, la den vokse i meg, kjente jeg at det harde "hevn-ønsket" begynte å smelte og forandre seg. Inntil kjernen av meg selv ble klar og tydelig. Og i kjernen kom en visshet om at vennlighet er det jeg er. Vennlighet er menneskets innerste vesen. Vennlighet er ikke noe jeg gjør, men noe jeg er. Uten at jeg må holde på det, identifisere meg med det, eller gjøre noe med det. Det bare..er.

Med det innså jeg at vennlighet er en del av alle andre også. Uansett om det er en vennlighet som en "plasterlapp" på et sår, eller om dypere erkjennelser er tilstede.

Jeg kunne i økende grad se akkurat samme vennlighets-følelse rundt meg også. I øynene på katten min, i rommet når venner snakket varmt sammen, i naturen, i tog konduktørens øyer.

Fra et sted dypere i meg selv, ligger det dype innsikter som kan endre mitt forhold ikke bare til meg selv, men forholdet til livet og menneskene rundt meg også.

Slike innsikter er med på å roe ned den indre pågående aktiviteten inni meg, aktiviteten som alltid føler å måtte "gjøre" noe, "være noe", "endre noe". Slike innsikter gjør det lettere å hvile i meditasjon, hvile i hverdagen tross stress og mas, middag og vask.

Mindfulness hjelper oss ikke bare å være tilstede her og nå med verdenen rundt oss. Mindfulness hjelper oss også å være tilstede med oss selv. Tillate å kjenne på vanskelige følelser. Det gir oss større toleranse for å tåle å være i det som er vanskelig i oss, uten å måtte utagere, reagere. I slike prosesser kan det komme indre erkjennelser om oss selv og om livet. Erkjennelser som kan endre inngrodde mønstre og gi opphav til en enorm frihet og fred.

Please call me by my true name

My joy is like spring, so warm it makes flowers bloom in all walks of life. My pain is like a river of tears, so full it fills up the four oceans.

Please call me by my true names,

so I can hear all my cries and my laughs at once, so I can see that my joy and pain are one.

Please call me by my true names,

so I can wake up, and so the door of my heart can be left open,

the door of compassion.

Thich Nhat Hanh

(forkortet)