©2016, Mette Johnsgaard. Proudly created with Wix.com

  • LinkedIn Social Icon
  • Twitter Social Icon
  • Google+ Social Icon

November 1, 2018

August 24, 2017

August 10, 2017

Please reload

Siste innlegg

I'm busy working on my blog posts. Watch this space!

Please reload

Utvalgt innlegg

Migrene og tyver

November 1, 2018

Jeg fikk migrene første gang for vel 10 år siden. Et helt uventet anfall en rolig lørdag på sofaen som holdt meg i smerte og symptomer et helt døgn. Siden den gang økte anfallene i lengde og hyppighet inntil de ble mer eller mindre konstante. Aldri fred å få, alltid symptomer i hodet med forverringer 2 ganger i uken. Ganske godt innenfor definisjonen av kronisk migrene.

 

Etter jeg hadde blitt godt nok utredet og ingen annen medisinsk tilstand kunne forklare dette, kom jeg til et punkt hvor jeg innså at jeg hadde to valg. Enten møte dette komplekse syndromet med avvisning, forsøke å fjerne det med sterke medisiner. Eller å åpne opp mulighetene for at migrenen jeg opplevde hadde noe å vise meg. Ikke som en straff, en årsak til noe, eller noe mental forklaring jeg kunne forstå. Men fordi den "tilstanden" var det eneste jeg kunne oppleve der og da, og måtte derfor være der for en grunn.

 

Men det tok tid å akseptere, minst ett år, kanskje mer, før jeg virkelig innså at dette ikke ville gå bort av seg selv. Kunne ikke medisineres bort helt. Kunne verken tenkes bort, mediteres bort, eller fjernes helt ved å være i ro. Beste måten å forholde seg til det på, var å være med, lytte innover, våge å kjenne så mye av den som jeg kunne, uten å bli overveldet. 

 

I Mindfulness jobber vi med å la ting være som det er. Men det er ikke lett når det gjelder smerter, fordi smerter ofte er en blanding av mange ting. Følelser, motstand, engstelse, frykt. For meg var migrenen en hardt sammenpakket hårball av symptomer som var vanskelig å skille fra hverandre.

 

Over de siste årene har det vært en liten kamp å faktisk godta dette vellet av symptomer. Forstå at det ikke er noe jeg skal "forstå", men noe jeg skal bare "lytte til". Med årene har det blitt lettere. Først klarte jeg å skille ut den egentlige hodepinen som en pulsering eller svie. Avgrenset og tydelig. Så tok det igjen noe tid før jeg klarte å skille ut hva sykdomsfølelse og "hjernetåke" var. Etterhvert klarte jeg også å skille følelsen av å være helt "spaced out", dvs en følelse av å være i et enormt stort rom uten noe holdepunkt. Noe man kunne følt om man var midt i universet, i verdensrommet, fløt avgårde uten et holdepunkt å se på, eller noe å holde seg fast i.

 

Samtidig med relevante livsstilsendringer ble denne lille oppgaven å virkelig skille alle disse symptomene fra hverandre en oppdagelse i seg selv. 

 

Etterhvert som jeg i min "indre verden" gradvis godtok ubehaget i migrene, begynte symptomene en og en å falle ifra. Mindre smerter, mindre hjernetåke, mindre sykdomsfølelse.

 

Men et symptom ville ikke gi slipp. Følelsen av å være "spaced out". Langt borte, uten noe å holde fast i, som å fungere i to verdener samtidig. Svært ubehagelig og vanskelig å beskrive.

 

Så en dag. Hvor jeg gikk min vante vei til jobb. Merket jeg plutselig at jeg ikke var tilstede på samme måte i meg selv. "Jeg" hadde blitt borte, inni meg var alt tomt. Ikke bare uten tanker, uten personlighet, men uten noe som helst. Det var kun igjen en kropp som gikk. En kropp som sanset i en verden som var tom. Det kom opp en tanke nokså snart etterpå, en tanke som sa "Hvordan i all verden vil du fungere på jobb nå?". Men til og med den tanken var tom og falt bort.

 

Jeg kom på jobb, kroppen satt nøkkelen i døren, og etterhvert som dagen kom og gikk, merket jeg en frihet, mykhet og tilstedeværelse som jeg både kunne Være og Være bevisst. En slags tilstand hvor alt fløt i meg, ordene kom til rett tid, tankene kom til rett tid. En letthet som var meg, men også alle andre, selv med symptomer, problemer og lidelser.

 

Etter den dagen har jeg aldri igjen hatt følelsen av å være "spaced out". Betyr det at en del av min personlighet gled bort og etterlot denne tomheten? Var det noe i meg som endelig klarte å gi slipp? Ville jeg opplevd dette vidunderlige hadde jeg ikke hatt migrene?

 

Slike åpninger er rene "velsignelser" som kommer når man minst venter det. Et mysterie vi ikke noengang vil kunne ha kontroll over eller forstå fullt og helt. Tankene våre kan ikke forstå dette. Men kroppen vår vet. Kroppen vår forstår. Om vi kan lytte til den, høre hva den sier. Uansett hva det er. Uten bråket og maset ifra vårt eget ønske om kontroll, om overstyring.

 

Med det vil vi åpne opp for Oppmerksomhet og legge til rette for mirakler.

 

 

OPPMERKSOMHET

 

Oppmerksomhet-

hennes blikk er konstant,

følger med på alle bevegelser,

med hengivenhet, våkenhet,

uten forventninger eller agenda.

Stille, tålmodig. 

Utholdende i sin omfavnelse.

 

Det er uendelig rom i hjertet til denne elskeren.

Uendelig plass for alt, til og med all dumskap vi kaster mot henne.

 

Men hun er også listig!

En tyv som vil stjele bort alt vi noengang satte pris på.

Alt vi tror på, alle våre ideer, all vår filosofi.

 

Inntil alt er borte og ingenting er igjen.

 

Untatt hennes skinnende våkenhet, 

denne enkle kjærligheten

for det som er.

 

Johns Austin

Fritt oversatt

 

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

Følg oss

I'm busy working on my blog posts. Watch this space!

Please reload

Søk etter tags
Please reload

Arkiv
  • Facebook Basic Square
  • Twitter Basic Square
  • Google+ Basic Square