Følelser og flammer

En gang i blant kan jeg bli veldig sint. Ikke ofte så sint at jeg kjefter og smeller, men så sint at jeg kan kjenne det godt langt inni meg. Som en rød flamme som flammer opp. Oftest er det for meg en god følelse når jeg kan tillate meg å akseptere den, å kjenne på den. Den åpenbare sinne-følelsen kan gjøre at jeg føler meg levende og tilstede, i motsetning til det skjulte sinnet som bare kommer til uttrykk som irritasjon eller spydigheter, og som gjør at jeg føler meg tørr, fjern og bitter.

Noen år tilbake kunne jeg kjenne sinnet sitte midt i kroppen som et udyr som ville ut. Jeg kunne løpe meg lange turer i skogen og lange skikkelig ut så ”sinneenergien” kunne få utløp. Det gav mer energi til stegene og en enorm frihetsfølelse. De senere årene har jeg ikke kunnet løpe så mye, og sinnet har kommet og gått mer gjennom hendelser i livet.

For et års tid siden hadde jeg en episode på jobb hvor jeg kunne kjenne sinnet steg opp i meg. Det var første gangen jeg tydelig kjente jeg var sint i en litt vanskelig jobb situasjon. Sinnet som gradvis begynte å røre på seg til det kjentes tydelig i kroppen, og som jeg kunne følge hele veien ut. Som en flamme ut av en drages munn. Sinnet som kom ut som ord og uttrykk med kraft og mening. Den røde varme følelsen av et sinne som fikk strømme som den måtte, i et uttrykk uten anklagelser eller personlige angrep, men som en bekreftelse av hvem jeg er, og hva jeg står for.

Noe overraskende for meg var at den ble etterfulgt av en varm strøm av varme og vennlige følelser. Så levende og aktiv at de følelsene også måtte få plass. Og hele situasjonen endte med en varm, inkluderende klem.

For meg personlig var dette følelsen av å være fullt og helt tilstede i situasjonen, tilstede med hele meg selv. Sinnet ble en personlig og varm støtte i en vanskelig situasjon, i motsetning til en automatiske reaksjonen hvor jeg pakker meg selv inn i bomull, beskyttende for farer utenfor (som jeg ikke lenger vet hva er). Redd for å si hva jeg mener. Redd for å bli såret. Redd for å såre andre.

Ved å la sinnet være det den var, fikk også andre følelser plass. Åpenhet, varme, inkluderende kommunikasjon.

I Mindfulness øver vi oss på å ”kjenne” følelser som for eksempel sinne i kroppen. Kjenne hvordan den følelsen faktisk sanses og kjennes inne i kroppen. Vi øver oss på å stoppe opp og kjenne hvordan det faktisk føles å være sint uten å rette det mot noen, eller reagere det ut. Med det vil vi ikke bare lettere kjenne det igjen når det kommer i hverdagen, men vi kan også romme det, la det være det det er, uten å måtte spille det ut med en gang. Vi kan også undre oss over det, se på mønstre i livet, lære noe dypt og inderlig om oss selv. Slike innsikter kan endre tillærte gamle mønstre. Varig.

I en hektisk hverdag er det lett å komme i et mønster hvor vi spiller ut sinnet, for eksempel som anklagelser, irriterte kommentarer, eller spydige bemerkninger. Noen ganger kan vi også bli regelrett sinte og utagerende uten at vi egentlig har grunn til det ut i fra situasjonen. Det kan være svært utfordrende å stoppe opp og legge merke til sinne-følelsen før en reagerer. Det øyeblikket rett før man utagerer er ofte for kort til at man kan "fange det opp", puste et øyeblikk, kjenne etter.

Jo mer vi kan vi kan øve oss på å stoppe opp, puste litt, og faktisk kjenne sinnet når den er der, jo mer vi kan respondere korrekt i en vanskelig situasjon samtidig som vi kan være fullstendig tilstede selv.

For i vår innerste natur er vi ikke bare rolige og sindige. Vi er unike, dynamiske, fargerike, spill-levende vesener.

Gjestehuset

Den menneskelige tilværelsen er et gjestehus

Hver morgen er det en ny ankomst

En glede, en tristhet, en sjofelhet

et øyeblikks oppmerksomhet kommer

som en uventet besøkende

Ønsk dem velkommen, og ta vel imot dem alle

Selv om de er en flokk av sorger

som voldsomt feier huset tomt for møbler,

likevel, behandle hver gjest med respekt.

Kanskje han rydder plass i deg for en ny glede