Adskilt, men også ett

En kald høst dag travet jeg i rask fart gjennom sentrum på vei til jobb. Litt sent ute, men også stresset, med oppmerksomheten min en meter foran nesetippen.

Så la jeg merke til tiggeren som stod på gaten litt lenger opp.

Denne høstdagen kjente jeg en fem kroning i lomma mi, og tenkte at jeg nå skulle gi den tiggeren. Den mynten var ikke spesielt viktig for meg, men kunne være viktig for noen andre.

Når jeg nærmet meg tiggeren sakket jeg farten, tillot meg å kjenne oppmerksomheten min tilbake i kroppen, kjenne fotsålene mot sokken og skoen, tyngdekraften som holdt meg nede. Jeg merket meg alle menneskene som gikk forbi og så bort når tiggeren ivrig gynget frem og tilbake med tiggerkoppen sin ut i fortauet.

Når jeg så gav ham mynten min, så han meg i øynene et øyeblikk og sa ”Takk”.

Og med det ble jeg helt uventet fylt av inderlig takknemlighet, varme, godhet. Som en gylden glød av tilstedeværelse som lagde en bro imellom ham og meg der på det kalde fortauet.

Mens jeg gikk derifra var jeg fortsatt i denne varmen, kjente den i hele kroppen som en varm gylden godhet, og undret meg over den. Kom den fra ham? Kom den fra meg? Kjente han den også?

Som en 5er personlighet i enneagrammet har jeg en tendens til å gå i et mønster hvor jeg er dypt overbevist at jeg er adskilt fra alle andre mennesker. Et mønster som ofte gjør at jeg kan føle meg litt ufri, engstelig, og adskilt fra omverdenen.

Men når slike undere skjer i hverdagen, i et møtepunkt mellom to fremmede. Når jeg kan erfare at jeg og et annet menneske er ett, .. og når jeg kan undre meg over det, ta det til meg. Ja da kan en slik indre opplevelse også gjøre noe med min oppfatning av hvem jeg tror jeg er, hvem jeg tror andre er. Jeg kan inderlig forstå at jeg er ikke adskilt, at jeg er ikke annerledes enn noen andre. At vi i bunn og grunn er alle like.

Ved å være oppmerksomme på hva som skjer i oss, ved å undre oss over det, og ved å være dønn ærlige i hva som driver oss, ja da kan vi få et glimt av verdenen som den egentlig er. Under den overfladiske travelheten av opplærte reaksjonsmønstre og drifter.

Da kan vi se en verden hvor vi alle er bundet sammen. I et hav av felles godhet.

Hvordan kan jeg holde min sjel inni meg, så den ikke berører din sjel?

Hvordan kan jeg stige høyt opp, over og forbi deg, til andre ting?

Jeg vil gjerne beskytte det, innimellom forlatte ting, langt borte,

på et mørkt og stille sted som ikke resonerer når din dybde høres.

Og enda berører alt oss, deg, meg,

og bringer oss sammen som en violin bue,

som lager en lyd av to strenger.

Hvilket instrument er vi bundet til?

Hvilken musiker holder oss i hans hånd?

Åh, den søteste sang

Fritt oversatt av Rainer Maria Rilke

Utvalgt innlegg
Innlegg kommer snart
Følg med videre...
Siste innlegg
Arkiv
Søk etter tags
Ingen tagger enda.
Følg oss
  • Facebook Basic Square
  • Twitter Basic Square
  • Google+ Basic Square

©2016, Mette Johnsgaard. Proudly created with Wix.com

  • LinkedIn Social Icon
  • Twitter Social Icon
  • Google+ Social Icon