Aktive bølger på stille hav

For noen uker siden var jeg på vei til et møte i byen. Jeg hadde dårlig tid, var stresset, og måtte løpe for å nå trikken.

Som en Diamond Approach student gjennom mange år er jeg vant til å stoppe opp og observere hva som skjer inni meg. Deretter la det jeg observerer, være som det er, og undre meg over det. Som Mindfulness instruktør har jeg også lært teknikken å dele opp det jeg kjenner på ”innsiden”, som tanker, sanseinntrykk fra kroppen og følelser.

Når jeg endelig satt meg ned på trikken, begynte jeg å legge merke til min indre aktivitet. Først tankeaktiviteten, denne skyen av aktivitet under ”topplokket” som trekker meg bort fra kroppen. Så la jeg merke til sanseinntrykkene fra kroppen, følelsen av setepartiet mitt mot sete-trekket på trikken. Så la jeg merke til følelsene: litt uro, spenning før møtet og utålmodighet. Så kunne jeg merke meg lydene, så alle lysene, så alle figurene rundt meg…

Så med ett slo det meg. Aktiviteten min når jeg løp til trikken bare fortsatte på innsiden. Fortsatte med en indre aktivitet som gikk ut på å være aktiv og ”legge merke til”. En indre aktivitet som jeg synes var helt grei og legitimert siden det hadde varemerket ”Mindfulness” på seg.

Jo mer jeg undret meg over denne tendensen, jo mer kunne jeg merke meg en indre driv til å styre ting, justere på ting. Ønske om at trikken skulle gå litt fortere. Ønske om å se litt mer farger på trærne utenfor. Ønske om å føle litt mer, tenke litt mindre. Behov for å kontrollere inntrykkene bare litt, for å bli trygg på at alt ville bli bra, og livet ville bli godt.

Med den innsikten, merket jeg at min indre aktivitet roet seg. Mer og mer. Akkurat som en muskel som gradvis slappet av. Inntil jeg kunne merke at hele meg, hele min oppmerksomhet bare satt der. Satt på trikken. Helt i ro. Nær meg selv og nær enkeltheten, mens trikken kjørte gjennom gater fulle av aktivitet.

Noen ganger når det er mye aktivitet på innsiden, kan det å legge merke inntrykkene, det å jobbe med å kategorisere dem, være nyttig. Det å legge merke til tanker, følelser, sanseinntrykk ifra kroppen; Det kan være en fin måte å ikke ”miste seg selv” i kaoset. Over tid vil det å ”legge merke til” i seg selv gi opphavet til noe dypere. En måte å "være" på som er enkel, rolig, stille. Uten et jag om å analysere eller forandre. Uten behov for å forstå eller forandre. Bare å Være og ha tillit til at livet går sin gang, uansett, i en perfekt bølge av aktivitet, over et hav av stillhet.

Lytt til de skjøre følelsene, ikke det kranglete sinnet

Lytt til de stille lydene ikke til det høylytte bråket

Lytt til den stødige, stabile hjerterytmen, ikke den støyende forvirringen

Lytt til de skjulte stemmene, ikke den åpenbare skravlingen

Lytt til de dype harmoniene, ikke den overfladiske spliden

Dikt, funnet på en vegg i en gammel kirke i England.